Behandling av depresjon¹

Former for behandling av depresjon

• Psykopedagogikk er en behandling av depresjon som gir systematisk opplæring av pasienten, og helst de pårørende, i depresjonskunnskap. Alle pasienter må opplyses om forløp, prognose og effekt av behandling. Mange vil trenge langvarig terapi, og de må forstå rasjonalet dersom de skal gjennomføre behandlingen. Informasjonen bør gis både muntlig og skriftlig.
• Psykoterapi i vid forstand er alltid indisert. Legen bør streve etter å skape en trygg og støttende relasjon der han/hun er aksepterende og gir pasienten realistisk håp om bedring. Kognitiv atferdsterapi er en behandling av depresjon som er dokumentert effektivt i mange studier og gir bedre beskyttelse mot nye episoder etter at terapien er avsluttet enn farmakoterapi. Jo mer alvorlig depresjonen er, dess mindre sannsynlig er det at psykoterapi alene vil ha effekt.
• Farmakoterapi er behandling med antidepressive medisiner og vil på ulik måte påvirke monoaminerg nevrotransmisjon i sentralnervesystemet. Trisykliske antidepressiva (TCA) er medisiner som trolig virker gjennom hemmet reopptak av serotonin og noradrenalin. Irreversible monoaminoksidasehemmere (MAOH) hemmer biologisk deaktivering av disse nevrotransmittorene i tillegg til dopamin. TCA og MAOH virker også inn på bl.a kolinerg og histaminerg nevrotransmisjon, noe som kan føre til store bivirkninger. De er nå sjelden i bruk ved behandling av depresjon.
• Elektrokonvulsiv behandling (ECT) er aktuelt der annen behandling ikke fører frem. ECT er særlig effektivt ved dype, psykotiske depresjoner og hos pasienter med somatisk syndrom. ECT kan være livreddende for pasienter med næringsvegring og overhengende suicidalitet. Poliklinisk ECT er et godt alternativ for mange. Den største ulempen med ECT er de kognitive bivirkningene, som blir langvarige for noen av pasientene. Forvirring og hukommelsestap er vanlig så lenge behandlingen pågår og noen få uker etterpå.

Nyere antidepressiva påvirker i mindre grad kolinerg og histaminerg transmisjon og har derfor færre bivirkninger. Disse medisinene er mindre giftige i overdose, men de er ikke mer effektive i behandling av depresjon. Den mest brukte gruppen medisner er de selektive serotoninreopptakshemmerne (SSRI). Det finnes også presynaptiske alfa2-reseptorantagonister som samtidig er postsynaptiske 5-HT2-antagonister (mianserin og mirtazapin), rene noradrenalinreopptakshemmere (reboksetin), kombinerte serotonin- og noradrenalinreopptakshemmere (venlafaksin og duloksetin) og kombinerte noradrenalin- og dopaminreopptakshemmer (bupropion).

 

Profylakse:

Primær profylakse er neppe realistisk ettersom årsakene er så sammensatte. Profylaktiske tiltak må derfor begrense seg til å bedre prognosen for dem som alt er rammet av depresjon.

• Vedlikeholdsbehandling er fortsettelse av effektiv farmakoterapi etter at en har oppnådd respons. Vedlikeholdsterapien bør vare like lenge som depresjonen har vart, men minst seks måneder. Seponerer pasienten før denne tiden, er det om lag 50 % sjanse for at depresjonen tar seg opp igjen.

• Langtidsforebyggende behandling av depresjon er farmakoterapi på ubestemt tid hos pasienter som har stor sjanse for å få nye episoder med det første. Kandidater for slik behandling er pasienter med hyppige depresjoner, f.eks. tre episoder på 5 år, pasienter med flere episoder og lavt funksjonsnivå mellom episodene, pasienter med uvanlig lange eller alvorlige episoder og pasienter som har vært i overhengende selvmordsfare.

 

Prognose:

Mer enn 80 % av de deprimerte vil utvikle nye depresjoner senere, men det varierer sterkt hvor lang tid det går mellom episodene. Noen holder seg friske i årtier, andre får hyppige episoder. Medianverdien er fire episoder i løpet av livet. Forløpet av den aktuelle episoden vil avhenge av behandlingen. En av tre blir helt friske av den første medisinen de prøver. En av tre får bare delvis effekt av medisiner. Restsymptomer er en kraftig prediktor for snarlig residiv, og det er derfor viktig å intensivere behandlingen av depresjon for å fjerne alle symptomene. Den siste tredjeparten har ingen effekt av behandling.

 

Referanse
1. Norsk legemiddelhåndbok, terapikapitler, T5 psykiske lidelser