Hvor god er hiv-testen

1. Hva går en hiv-test ut på?

En hiv-test er en serologisk undersøkelse hvor en påviser antistoffer mot hiv. Antistoffene kan gjennomsnittlig påvises tre uker etter smitte av hiv, og i praksis vil alle smittede ha påvisbare antistoffer innen seks måneder etter smitte.
I laboratoriet utføres først en screening med en "enzyme immunoabsorbant assay"-teknikk (EIA). I denne testen brukes rekombinante virale antigener. I testen undersøkes forekomst av antistoffer mot  disse hiv antigenene. Positiv EIA test bekreftes i laboratoriet alltid med en konfirmerende test; utført med Western blot-teknikk (WB) I denne testen påvises antistoffer mot virale proteiner, som avleses visuelt som tydelige bånd. For at en hiv-test skal regnes som positiv, må det påvises bånd mot flere virale proteiner. Laboratoriet vil, hvis en test blir positiv, alltid be rekvirenten om en ny prøve, for sikkert å bekrefte funnet, og sikre seg mot forveksling i laboratoriet. Det samme vil skje dersom laboratoriefunnet er usikkert.
Prøvetaking er som for alle serologiske prøver, ved at det tas 2-3 ml serum eller 10 ml fullblod uten antikoagulans, fortrinnsvis på gel-rør. Serum kan som hovedregel oppbevares inntil 48 timer i romtemperatur etter sentrifugering. Forsendelse er som for andre serologiske prøver.

2. Hvilke begrensninger har testen?

Moderne standard serologiske assays med EIA- og WB-teknikk foretatt >3 måneder etter smitte har sensitivitet på 99,5 % og spesifisitet på >99,9 %. Det betyr at tilfeller av falsk negative eller falsk positive resultater er svært sjeldne.

a) Falskt negativt resultat

Falskt negativt resultat vil først og fremst være knyttet til "vindus-perioden", altså tidsrommet mellom smittetidspunkt og det tidspunkt hvor antistoffene lar seg påvise. Profylaktisk antiviral behandling, som skal gis så raskt som mulig etter kjent signifikant eksponering for hiv-smitte, kan øke vindusperioden. Det er derfor anbefalt re-testing med 4-6 ukers intervaller opptil 6 måneder etter eksponering. Er man i en situasjon hvor sannsynligheten for hiv-smitte er svært stor, og pasienten sannsynligvis er i vindus-perioden, bør man konferere med infeksjonsmedisiner eller virologisk laboratorium, fordi det finnes mulighet for unntaksvis å undersøke blodet med PCR-teknikk med tanke på tilstedeværelse av selve viruset.
Det er beskrevet falsk negativ hiv-test hos pasienter med langtkommet immunsvikt, sannsynligvis som et resultat av kollaps av immunsystemet. Disse tilfellene er imidlertid ekstremt sjeldne.
Hiv-infeksjon hos pasienter med agammaglobulinemi kan også gi falsk negativ hiv-test.

b) Falskt positivt resultat

Det er beskrevet falsk positiv hiv-test hos noen pasienter med autoantistoffer.
hiv-vaksine, som har vært under klinisk utprøving i noen land, vil gi påvisbare antistoffer, og dermed falsk "positiv" hiv-test, hos majoriteten av forsøkspersonene.
Rene tekniske feil i laboratoriet vil selvsagt kunne gi falskt negativt eller falskt positivt resultat.

c) Intermediære (usikre) resultat

Laboratoriet vil en sjelden gang ikke kunne avgjøre om et resultat er sikkert negativt eller positivt. Det vil da være for få eller for svake bånd i Western blot. Årsaker til dette vil kunne være kryssreagerende alloantistoffer, som forekommer ved autoimmune sykdommer og malignitet. Man vil se det samme hos hiv-smittede som er i ferd med å danne antistoffer, som altså er på slutten av vindus-fasen. I den første situasjonen vil ny prøve etter 1-2 uker gi samme resultat, mens i det andre tilfellet vil prøven da ha blitt helt positiv.

^ Til toppen