Behandling av astma

Obstruktiv lungesykdom, inklusive astma, kan ikke kureres i den forstand at behandling får sykdommen til å forsvinne helt. Et av hovedmålene for behandlingen er derfor å få pasienten så symptomfri som mulig. Andre mål er å minske risikoen for utvikling av permanent luftveisobstruksjon og risikoen for akutte forverrelser, alt uten at bivirkningene blir for store.

Hos de aller fleste pasienter, også hos dem som har kronisk, obstruktiv lungesykdom, varierer obstruksjonen over tid, slik at behandlingen også får en dynamisk karakter. Disse variasjonene forekommer hos mange pasienter så ofte at de selv må lære seg hvordan dosene må justeres. Et annet særtrekk ved behandlingen av disse sykdommene, er at medikamentene som brukes ofte må administreres på spesielle måter (inhalasjon). Dette innebærer at pasientene må få kunnskaper om sykdommen og behandlingsformen på en helt annen måte enn det som er vanlig for andre pasientgrupper. Dette stiller store krav til dem som skal gi slik informasjon.

Behandling av astma og annen obstruktiv lungesykdom omfatter både ikke-farmakologiske og farmakologiske aspekter.

Bedring av kvaliteten på luften som innåndes ("sanering")

De fleste obstruktive pasienter har hyperreaktive bronkialslimhinner og reagerer på mange inhalerte substanser med en tydelig forverrelse. Noen substanser er uspesifikke, f. eks. kald luft, luftveisinfeksjon, luftforurensning (tåke i større byer), eksos, matos, tobakksrøyk og andre luftveisirritanter. Uspesifikke i denne sammenheng betyr at man ikke er allergisk, det vil si at man ikke har utviklet spesifikke antistoffer overfor disse tingene. Dersom pasienten reagerer på spesifikke substanser som pollen, husstøv, dyrehår, muggsopp og yrkesallergener, innebærer dette ofte, men ikke alltid, at pasienten er allergisk overfor ett eller flere stoffer. Dersom pollenkonsentrasjonen er høy, kan luftforurensningen i seg selv bli så høy at mange ikke-allergiske astmatikere reagerer, men da i uspesifikk betydning.

Omvendt er det meget vanlig, nærmest en regel, at pasienter med spesifikk hyperreaktivitet, altså allergikere, også reagerer på uspesifikke substanser. Det hjelper altså noe å ta bort katten eller hunden hvis man reagerer på den, men ofte er ikke dette nok. Av samme grunn har fjerning av vegg-til-veggtepper, grundig rengjøring og anskaffelse av luftfuktere og luftfiltere ikke alltid den effekt man håper på. Det er lettere å holde seg unna de spesifikke utløsende faktorer (f. eks. katter) enn de uspesifikke (f. eks. generell luftforurensning).

Det er urealistisk å tro at man helt kan unngå å inhalere luft som kan virke irriterende. Det er derfor bare i helt spesielle tilfeller at man kan få refundert utgifter til f. eks. luftrensere og støvsugere. Varmemasker og lignende, som jo bare skal brukes ved helt spesielle klimaforhold, vil man derimot kunne skaffe seg for Folketrygdens regning.

Medikamentell behandling av astma

Fordi man ikke kan kontrollere kvaliteten på innåndingsluften, må man sette luftveiene i best mulig stand til å tåle det som pustes inn. I praksis trenger man to typer medikamenter, en type som på lang sikt gjør luftveiene mindre følsomme (forebyggende behandling), og en type som må brukes dersom det likevel oppstår bronkokonstriksjon (anfallsbehandling). Av og til får en bruk for andre medikamenter også, f. eks. antibiotika.

Behandling av obstruktiv lungesykdom

Også med "irreversibel" luftstrømsobstruksjon foreligger en reversibel komponent. Delvis reversibel er trolig en bedre betegnelse enn irreversibel.

All medikamentell behandling av astma tar sikte på å motvirke obstruksjonen. Som nevnt tidligere, kan man ha forskjellige typer obstruksjon, fra den fullstendig reversible til den svært uttalte og øyensynlig helt fikserte. Dette er forsøkt vist på figuren ovenfor.. Én og samme astmatiker kan til tider ha en helt normal lungefunksjon, andre ganger store variasjoner i obstruksjonsgraden. En slik pasient ligger helt til venstre på skalaen. Andre astmatikere har aldri helt normal funksjon, men også hos dem kan obstruksjonen variere svært mye over tid. Slike pasienter faller altså inn under betegnelsen kronisk, obstruktiv lungesykdom, og vil ligge mer til høyre på skalaen.

Pasienter med kronisk, obstruktiv bronkitt og emfysem ligger på den høyre del av skalaen. De kan i likhet med astmatikere også ha en variabel obstruksjon i den forstand at de til tider kan bli enda dårligere. Ved eksaserbasjoner forsnevres deres luftveier ytterligere, for så å bli utvidet i samme grad som før forverrelsen dersom behandlingen er vellykket. Også ved såkalt irreversibel obstruksjon kan det altså være en tydelig reversibel komponent. Uttrykket "irreversibel" er derfor litt uheldig, og gir inntrykk av at behandling ikke vil ha noen hensikt. Det bør derfor erstattes med "delvis reversibel".

I og med at praktisk talt alle pasienter har en mer eller mindre variabel obstruksjon, tar medikamentell behandling sikte på å reversere denne variable komponenten, uavhengig av om pasienten i tillegg har en fiksert obstruksjon eller ikke. Figuren viser tydelig at det er pasientene helt til høyre som er mest avhengige av å ha en optimal lungefunksjon. Det er dem som har lite å gå på. Dessverre har det vært en tendens til å nedprioritere behandlingen av pasienter som ligger i høyre del av kurven (kronisk bronkitt og emfysem) sammenlignet med dem i venstre del (astma).

Som nevnt tidligere er det ofte meget vanskelig, i alle fall i begynnelsen av et pasient-lege-forhold, å avgjøre hvorvidt en målt obstruksjon er fullt reversibel eller ikke. Med andre ord er det meget vanskelig å avgjøre hvor på skalaen pasienten befinner seg. I utgangspunktet skal derfor praktisk talt enhver pasient med obstruksjon behandles som om tilstanden kan være fullstendig reversibel. Det er først når behandlingen har vart en stund, at man med noenlunde sikkerhet kan si hvilken form for obstruksjon som foreligger. Behandlingen er altså ofte en del av diagnostikken.